God morgen alle sammen!
For en uke dette har vært! Har gledet meg så til å komme hjem og skrive om en av mine flotteste opplevelser noensinne, og nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne!
På søndag løp jeg mitt første maraton, og det i selveste New York!! Har satt på «A sky full of stars» fra maraton-spillelisten og foran meg ligger det gyldne beviset; New York Maraton 2014 26 miles – 42 km.
Det hele startet for 9 år siden da vi satt i gode venners lag rundt et hyggelig middagsbord og pratet om vær og vind. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på marathon men min kjære venninne som er primus motor bak denne turen hadde fått snusen i marathon-lotteriet som granterer en deltagerplass det fjerde året – hvis man ikke har kommet inn før. På søndag – ni år etter står vi på startstreken sammen med 55 000 andre deltagere fra hele verden, og alle med forskjellige utgangspunkt! Årets marathon var et av de kaldeste på lenge så vi har kledd oss godt med flisgensere, luer og skjerf som legges igjen før startstreken. Klærne blir så samlet sammen og gitt til de hjemløse.
Men hvordan motiverer man seg til å løpe 42 km?
Før maraton hadde jeg en prat med ei god venninne som driver med yoga, og hun sa noe som jeg aldri kommer til å glemme!
Bruk smerte som drivstoff! Ta frem skuffelser, sorg eller depresjoner som du har følt på opp gjennom livet, og bruk det som brensel!
Og hva skjer når du bruker brensel? – jo, det brenner opp og forsvinner!
Så på søndag tok jeg avskjed med mange tårer og mye gruff! Er helt overbevist om at underbevisstheten vår jobber på denne måten, og jeg tror de fleste av oss kan ha godt av en skikkelig bråtabrann i ny og ne! : )
Her er jeg i gang over Verrazano-Narrows Bridge. Er så spent!! Jeg vet at jeg ikke har fått trent nok den siste tiden så målet mitt er først og fremst å gjennomføre. De første to mila går ganske greit. Etter 30 km kjenner jeg at kroppen er utslitt! Det svir i låra, føttene verker og jeg kjenner en irriterende vannblemme under fotsålen. Vi får masse god underholdning langs løypa. 130 band spiller og synger og etter 30 km passerer vi et gospelkor av den gode gamle sorten som synger om blessings. Er helt imponert over at så mange mennesker møter opp i den kalde og sure vinden for å heie oss frem! Det står folk langs hele løypa, og mange har med seg plakater der de har skrevet en hilsen. Glemmer ikke plakaten til den syke jenta som jeg passerte ved 25 km der det stod
«You are the wind under my wings» Nytter ikke å gi opp da!
Mellom 5 og 7 km før mål er det plutselig noen som tar meg i hånden. Jeg snur meg mot ei indisk jente som sier «please talk to me!» Hun er svimmel og dehydrert og ber meg om å holde henne i hånden. Er rimelig utslitt selv så jeg tar henne i hånden mens vi snakker om våre kjære som står og venter på oss! To km før mål gir jeg henne en klem, ønsker henne lykke til og løper mot finish line! Der står den fineste venneflokken i hele verden og veiver med norske flagg!! Det var klemmer og tårer, og den største klemmen får jeg av min kjæreste Reodor!
Ruten fra start til mål!
Jeg vil gjerne avslutte dette blogginnlegget med å takke den fantastsik flotte vennegjengen vår som har inspirert meg til å løpe!
Dette har vært en opplevelse som jeg kommer til å leve lenge på, og det kan nok hende at jeg stiller til start et annet år også! : )
Hvis det sitter flere her og tenker at dette hadde vært gøy – ikke nøl!! Meld deg på! Du vil få en uforglemmelig opplevelse!! : )
Klem fra Vera
.jpg)
.jpg)
.jpg)
